På tide å slippe taket

Da jeg hørte den nyeste James Bond-sangen var det ikke bare den forferdelige soloen (om vi kan kalle den for det) som gjorde meg forundret. Navnet på sangen, Another way to die, virket så forferdelig kjent. Og joda, det var bare å stryke "to", bytte "w" med "d" og så stokke om på ordene så satt jeg igjen med filmen fra 2002. Die another day. Nå får vi bare inderlig håpe at Bond-folka har innsett at titler med både "die" og "another" i seg er oppbrukt.
På tide de slipper taket.

I dag døde farfaren min. Det er fra han jeg har fått navnet mitt. Han ble 88 år gammel og var den siste gjenlevende av besteforeldrene mine. Det er trist å tenke på at han er borte. Så kvikk og sprek som han var, selv om han var dårlig. Det ble vel bare rett og slett tomt for krefter. Han var ett av de største forbildene jeg har hatt i livet. En virkelig beundringsverdig mann, selv for personer som han ikke var farfar til. Han sa hele tiden at han var forberedt på det som kom til å skje, noe jeg tolker som at han følte seg oppbrukt. Det synes absolutt ikke jeg.
Jeg vil ikke slippe taket om han.
Men den tid må vel også komme.

Tomorrow never dies, so die another day and find another way to die.

Mareritt

Ingenting er som å våkne opp om natten av at man har hatt mareritt.

Kjenne at hjerte slår hardt. Men likevel sakte. Kjenne pulsen gå som en bølge ned gjennom føttene og opp i hode. Redselen fra drømmen, den som gjorde at du våknet, sitter igjen i ryggraden. Men likevel ligger du rolig og nærmest holder pusten. Kun for å kjenne den fantastiske følelsen av hjerte som slår og pulsen som går. Og mens redselen slipper taket, faller du sakte tilbake i søvn igjen.

Men hvem vil egentlig sove når en har slik en god følelse? Og tenk at noe, som var så fælt i utgangspunktet, kan lede til denne følelsen?

Slike ting liker jeg.

How to get killed, without dieing

I dag har jeg vært i blodbanken. Det er litt spennende og jeg blir alltid glad av å være der. Blod er så fascinerende. I tillegg føler jeg at jeg gir litt av mitt eget liv for å hjelpe noen andre. Den følelsen anbefaler jeg alle å prøve. Når tappingen derimot er ferdig, og plutselig man er en halv liter blod fattigere, er følelsen annerledes. Når en bokstavelig talt er blitt tappet for livskraft er det nødvendig å styre unna brå eller raske bevegelser. Greit nok at et sykehus må være den beste plassen å besvime på, men flaut er det likevel.

Selv om kroppen er tappet for en tiendedel av blodmengden så tar det ikke lang tid før den er tilbake i god stand igjen. Etter bare 12-24 timer er volumet i årene det samme som før tappingen, og i løpet av 2-3 uker er blodprosenten tilbake til det normale. For meg personlig går det bare en halv time fra jeg er ferdig tappet og til jeg ikke merker at jeg har gjort det i det hele tatt.

Om du noen gang skulle få behov for å dukke under radaren for en stund så er faktisk dette en måte du kan gjøre det på:

Lær deg å tappe ditt eget blod. Tapp ca en halv liter og frys det ned. Ta alltid en pause på minst 1-2 måneder mellom hver gang du tapper. Tapp til du har ca 3 liter blod. Finn deg en fin plass å "dø" på, gjerne bilen din eller en annen typisk "morderisk" plass. Bland sammen alt blodet og spre det ut på åstedet ditt. Prøv å få det til å se mest mulig realistisk ut, akkurat som om du er blitt drept. Forlat åstedet. En hver politietterforskning som vil oppstå i etterkant vil konkluderet med at du er dø fordi ingen kan leve etter at de har mistet så mye blod.

Lev så ditt nye liv som "død" med glede!

Hei!

Jeg heter Han. Når andre snakker om meg blir jeg ihvertfall ofte kalt det. Vet ikke om det er fordi enkelte ikke liker mitt egentlige navn, eller om det er andre grunner. Egentlig heter jeg Sigbjørn.

Jeg har vanligvis mange tanker i hode. Mange tanker som jeg tenker at jeg burde skrive ned. Men akkurat nå, når jeg endelig har motet meg nok opp til å opprette en slik "tanke lufter"-side som dette, da er det stille.

Vi får bare håpe, både for min og din del, at det løsner litt etter hvert.