Mareritt

Ingenting er som å våkne opp om natten av at man har hatt mareritt.

Kjenne at hjerte slår hardt. Men likevel sakte. Kjenne pulsen gå som en bølge ned gjennom føttene og opp i hode. Redselen fra drømmen, den som gjorde at du våknet, sitter igjen i ryggraden. Men likevel ligger du rolig og nærmest holder pusten. Kun for å kjenne den fantastiske følelsen av hjerte som slår og pulsen som går. Og mens redselen slipper taket, faller du sakte tilbake i søvn igjen.

Men hvem vil egentlig sove når en har slik en god følelse? Og tenk at noe, som var så fælt i utgangspunktet, kan lede til denne følelsen?

Slike ting liker jeg.